Den vonde reisen

Den vonde reisen

Holt inviterer oss opp til loftet i huset i Kragerø, for her er det noe vi er nødt til å se.

Et slags mini-museum fra det som var en lovende hoppkarriere.

Ole Henning Holt har mange gode minner fra hoppbakken.

Foto: Hilda Klaveness / NRK

Holt smiler når han viser frem album med bilder, diplomer og avisutklipp, men plutselig stopper han opp. En resultatliste ligger foran ham.

Holt lar pekefingeren gli nedover arket.

På førsteplass: Ole Henning Holt. På andreplass: Espen Bredesen.

– Det er sånt man kan like, humrer Holt.

Bredesen vant VM- og OL-gull, verdenscupen sammenlagt og hoppuka bare noen år senere.

For Holt skulle livet ta en helt annen retning.

Holt foran Bredesen, gamle resultatlister.

Denne resultatlista er blitt spesiell for Ole Henning Holt i dag.

Foto: Hilda Klaveness / NRK

«Bare tull»

Problemene hadde startet allerede da, men det var bare Holt selv som visste om det. Han klarte lenge å holde det verste skjult fra familie og venner.

Holt var 19 år da han slo Bredesen i Bærumsrennet i Solbergbakken. Han var klubbmester og kretsmester, men han hadde også kjent en sterkere dragning mot noe langt farligere enn hoppsvev.

Han drakk seg full for første gang da han var 14 år. De første ungdomsårene ble brukt til idrett, utprøving av alkohol, sniffing av lim og røyking av hasj.

– Jeg begynte tidlig med rusmidler. Det var leking med det. Masse hemmeligheter både fra venner og familie. Jeg kjente på den skammen fra veldig tidlig av. Det ble med meg. Det ble en del av meg, sier Holt.

Han holdt hasjen unna skihoppingen, men alkohol og festing ble en del av hverdagen. Han beskriver det som å kjøre slalåm: Holde ting i gang, trene og jobbe, men også bruke rusmidler.

Og han var god til det, ifølge seg selv. Han trodde lenge at det lot seg kombinere. Helt til det smalt.

Det var et tilsynelatende vanlig norgescuprenn på Raufoss. Holt hadde blitt 21 år, og selv om en skade satte ham litt tilbake, bar han fortsatt på guttedrømmen om å bli best i verden.

Han rettferdiggjorde innkjøpet av alkohol overfor seg selv med at «alle andre gjør det». Også denne fredagen i Raufoss.

Helgen ble fylt av tung drikking mellom skihoppene. Da søndagen kom, tok han et oppgjør med seg selv.

«Det her er bare tull, Ole Henning. Det er bare å kutte ut», gjenforteller Holt.

– Hva da?

– Skihoppingen. Beklageligvis.

I utforbakke

Skihopping er neppe det første du forbinder Kragerø med. Blant øyer og skjærgårder kunne du likevel finne et sterkt hoppmiljø i kystkommunen, blant annet på grunn av den nå gjengrodde Vastølbakken i Sannidal.

Det var nettopp her Holt ble forelsket.

Som femåring satt han på hoppkanten med armene spent som vinger, og speidet ned det bratte unnarennet i 60-metersbakken.

Bare noen vintre senere satte sannidalsgutten utfor som prøvehopper i Vastølrennet.

– Jeg drømte om å bli verdens beste skihopper her. Jeg drømte om de store hopprennene jeg så på TV, særlig hoppuka. Oppveksten i dette miljøet betydde enormt mye for meg, sier Holt.

Gjenngrodd hoppbakke

Ole Henning Holt demonstrerer stilling i Vastølbakken, som nå har forfalt.

Foto: Hilda Klaveness / NRK

Drømmene begynte for alvor å visne den helgen i Raufoss.

Et forsøk på comeback noen år senere, i 1992, var nytteløst. Én ting var at Jan Boklöv i mellomtiden hadde introdusert v-stilen, og skihoppingen var gjennom en totalforandring.

Noe langt verre var rusavhengigheten, som hadde fått et enda kraftigere tak på Holt.

Nå var han også blitt pappa og stiftet familie, men problemene ble skjøvet unna. Han var jo flink til å kjøre slalåm. Å holde en fasade.

Holt fant en løsning. Det vil si, han innbilte seg at han fant en løsning. Han begynte å erstatte alkohol med hasj.

– Skihoppingen ble borte, og det var en kamp for å se om jeg kunne finne en plass i voksenlivet. Det har jeg aldri helt funnet, sier Holt.

Ekteskapet skulle bli kort. Han giftet seg på nytt ikke lenge etterpå, men han slet stadig med å ta riktige valg for seg og sine nærmeste.

Litt etter litt ble han mer og mer borte, både fysisk og mentalt. Febrilsk prøvde han å holde trådene samlet. I 2000 røk alt.

– Jeg forsvant inn i en mer destruktiv avhengighet. Det eskalerte. Rusbruken eskalerte, forteller Holt.

Hasj ble til amfetamin. Psyken ble dårligere. Han trakk seg tilbake, holdt bare enda mer for seg selv.

Da familie og venner ville hjelpe, strittet han imot.

Holt i mørket
Foto: Hilda Klaveness / NRK

Åpenbaringen

Holt strevde samtidig med å finne seg til rette i arbeidslivet. Han var til og fra i barnevernet, men i perioder søkte han andre type jobber.

Én av dem var truckfører på et høvleri. Det skulle bli utmattende. Alltid i bakrus, til tider også i rus.

Det måtte på en eller annen måte si stopp til slutt. Omsider, og kanskje heldigvis, var det Holt selv som erkjente det.

En dag i 2008 hoppet han av trucken og gikk til sjefen.

«Dette går ikke mer. Dette nytter ikke», sa han.

– Det var et stort steg for meg å ta. Det ble for mye, og jeg fikk det i fleisen. Det var så dårlig samvittighet, og jeg hadde det kjipt. Så jeg la kortene på bordet, sier Holt i dag.

Holt erkjente overfor seg selv og andre at «han hadde trøbbel som pokker». Det ble ikke hans siste dag på trucken, men det ble hans første steg ut av arbeidslivet.

Folk ville hjelpe, men det tok tid. Holt løy til ruspsykologen. Pyntet på sin egen historie. Byttet rusmidler for å unngå spor i urinprøvene.

Men de korte, edru periodene ga ham også et verdifullt svar. Holt ble nemlig diagnostisert med en bipolar lidelse.

Han ble uføretrygdet, men viktigere: Han fikk bedre forståelse for hvorfor han var der han var. Det lå noe bak, noe han ikke hadde skjønt selv.

Ikke lenge etterpå, 6. november 2009, mottok Holt en uventet telefon fra en kompis som hadde vært gjennom tung rusavhengighet. Kameraten var blitt nykter etter å ha funnet et fellesskap i Oslo, og han inviterte Holt inn.

På dette tidspunktet visste barna Kine, Eirik og Sondre at noe var galt, men de visste ikke hva.

Sondre (25) var 15 år. Han synes det er vanskelig å sette ord på følelsene han hadde den gangen.

Tiden med pappaen var veldig bra når det var bra, men da pappaen var sliten og slapp, var alt uforutsigbart. Sondre merket forskjell på pappaen og de andre rundt seg, og han kunne være veldig nedstemt og bli fort irritert og sint.

Det var vanskelig for Sondre å vite hva han kom til.

Han kjente at han gruet seg, at han ikke ville besøke pappaen sin lenger. Og Sondre konfronterte pappaen med det.

– Det var vanskelig å si det, men veldig greit. Han ble ikke sinna eller lei seg. En stund etterpå fortalte han at han hadde et rusproblem, og at han var på vei ut av det, sier Sondre.

Han synes det er rart å tenke tilbake nå som pappaen er blitt så kvikk. Nå er han ikke bekymret lenger.

– Har du tenkt på hva som kunne skjedd hvis du ikke sa fra?

– Jeg har tenkt på det. Jeg har merket at den samtalen betydde mye for ham. Siden han er en veldig «si det rett ut»-type, så har jeg aldri hatt en kjip følelse. Det var noe jeg gjorde for ham og ikke bare for meg selv, sier Sondre.

Barna har vært en svært viktig motivasjon for Holt. Han ønsket å være mer til stede i deres liv.

– Da Sondre sa det, ble det enda sterkere for meg. Nå jeg ta meg sammen, forteller Holt.

– Jeg skjønte at han mobiliserte fryktelig for å si det. Det var vondt for ham. Det at han sa det, gjorde meg stolt. Ekskona påpekte at det ikke nytter med snakket lenger, nå kreves det handling. Jeg skjønte det, sier Holt.

På toppen med de beste

Skihopping kunne neppe virke mer fjernt enn det gjorde på dette tidspunktet. Det var et avsluttet kapittel. Holt hadde langt viktigere ting å bekymre seg over.

Bakgrunnen hans var imidlertid kjent. Etter å ha vært edru i tre år, ble han invitert til NM for veteraner. Holt hadde lagt seg ut og veide over 100 kilo, og han klarte å så vidt å komme seg utfor.

Men gnisten ble tent igjen. Det skulle ikke mer enn ett fryktelig dårlig hopp til. Holt bestemte seg der og da, endret kostholdet totalt.

Fire måneder senere viste vekta 75 kilo.

Styrketrening for Holt.

Ole Henning Holt har holdt seg aktiv siden «comebacket» i hoppbakken.

Foto: Hilda Klaveness / NRK

Nå var skihoppingen plutselig en viktig del av livet igjen. Svevene ble som medisin for ham.

– Når jeg er i hoppbakken, er det det eneste jeg har. Man er så alene om det. Man har så fokus, sier Holt.

– Skihopping gir meg en tilstedeværelse, en plass i nuet, et fokus og en konsentrasjon, som er veldig viktig for meg og psyken min. Det er helt avgjørende for at jeg skal greie å ha mening, forteller han.

Holt trente så hardt at han fikk plass i verdenscupsirkuset som prøvehopper.

Ole Henning Holt
Foto: Anders Engeland / NRK

Du har kanskje sett ham på TV-en i det han tester bakken for de aller beste hopperne.

Nå er Vastøl- og Solbergbakken byttet ut med de mektigste hoppbakkene i verden.

34 år etter at han valgte alkohol foran skihopping i Raufoss, tok Holt sats fra Olympiabakken i Garmen-Partenkirchen.

Holt var blitt en del av nyttårsrennet og hoppuka.

– Den reisen med at ting er blitt veldig vondt … Jeg har slitt med å mestre livet mitt. Da å kunne friskne til og oppleve dette som godt voksen … Så er det så mye dypere enn bare skihopping, sier Holt.

Source link

READ MORE  – Navalnyj avslører Putins enorme palass

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*